17 Apr

1som/ 1het

en utstilling om science fiction, humanisme, og moderne ensomhet i glass.
 
Den 30. april åpner S12 Galleri og Verksted dørene for vår nye utstilling som har fått tittelen 1som/1het. I denne ønsker vi å vise arbeider av kunstnere knyttet til S12 som på svært ulik vis benytter faglige ferdigheter og digitale verktøy i møte med abstraksjon, åpne spørsmål og ukjente størrelser. 
 
Kunst er vitenskap baklengs. Der akademia velger seg et objekt og plukker dette fra hverandre i biter for å studere de enkelte bestanddelene gjør kunst det motsatte. Av en serie fragmenter oppstår en ny helhet. På denne måten skapes ny skjønnhet og nytt bærekraftig innhold.
 
Vi ønsker i denne utstillingen å synliggjøre kunstnere som både behersker et tradisjonelt håndverk fra en flere tusen år gammel fagdisiplin,  samtidig som de deltar i det visjonære gjennom aktiv interesse for, og anvendelse av nye teknologier.
 
Samlet problematiserer utstillingen forholdet mellom moderne ensomhet i all vår opparbeidede integritet på en side, og uavklarte fellesskap i nye grensesnitt på en annen.  Kunstverkene hver for seg utforsker hvordan vi som enkeltindivider, og gjennom vår ofte anstrengte individualitet allikevel utgjør en del av en større, utvidet dialog i det stedlige og geografiske, i det erfarte eller emosjonelle og i det fysiske, kroppslige. Alle arbeidene søker enten å påpeke disse forbindelseslinjene, eller å etablere dem.
 
Hovedutstillere vil være canadiske Timothy Belliveau og islandske Æsa Björk. Begge er tilknyttet S12 Galleri og Verksted på fast basis, og har arbeidet i fellesskap gjennom store deler av den vanskelige Covid-epidemien. Ikke desto mindre er de også svært ulike.
 
Andre kunstnere som vil være representerte i utstillingen med arbeider fra vår unike samling vil være: Ida Wieth, Verena Schatz, Ingrid Nord og Emma Baker .
 
Timothy Belliveau
 
Timothy Belliveau arbeider i sitt kunstneriske virke primært med glass, keramikk og 3D-programvare. Gjennom disse materialene og metodene kombinerer han håndlagede skulpturelle gjenstander med utskrifter, former og gjengivelser laget på datamaskin. 
 
Som utøver melder han seg inn i den flere tusen år gamle håndverkstradisjonen glassblåsingen representerer, i respekt og beundring for evnen til å skape en skjønnhet som er større enn summen av delene. Silisium og sand blir et beger. Som kunstner bruker han også nye redskaper og etablerer nye formater for å finne mening.
 
Prosessen er derfor tosidig. Timothy Belliveau arbeider samtidig både med stødig hånd i det tradisjonelle og med utforskende improvisasjon i det helt nye.
 
This could have been an email
 
I verkstedet lager han elegante gjenstander som imponerer i seg selv. Vaser man kan ha blomster i, og hvorfor ikke. Elliptiske former i objekter vi kunne ha til pynt. Fargene er særegne og brilliante. For selv å forstå dem bedre, eller for lekens skyld, og for å gi objektene mening utover det rent tiltalende, plasserer han senere disse individuelle kunstverkene i modeller som kan minne om utopiske landskap. Proporsjonene endres plutselig. Snudd på hodet blir den vakre vasen et arkitektonisk element i en futuristisk byplan som sett på film, før i tiden. Vi finner også Timothy Belliveaus møysommelige håndverk og glasskunst gjengitt av ham selv som kunstner i digitalt manipulerte, og letter surrealistiske interiører og hagemotiver som ikke eksisterer og aldri kommer til å eksistere annet enn som et forlokkende foto i et magasin, på instagram, eller i drømmen om et bedre liv for enkelte lettlurte.
 
Det er som om kunstneren gjennom sitt virke har funnet en kilde til voldsom rikdom som ikke lar seg veksle i dagens valuta, og er som sådan ubrukelig. Kreativiteten blir i dette bildet iscenesatt, og kunstneren uttrykker på et nivå et tap, som i en sorg. Studerer vi kunsthistoriens mange enestående og vidt forskjellige gjenstander vitner de alle om det samme. Vi har evner til å skape som langt overskrider hva vi for det meste får til i våre liv og samfunn, hvor vi ofte feiler og etterlater et felleskap i oppløsning. Samtidig er det et oppmuntrende tankekors at nettopp den solide håndverkstradisjonen glasskunsten representerer blir stående som skyskrapere og bærebjelker i Timothy Belliveaus utopiske byplaner og virtuelle omgivelser. Som om han tar med seg evnen vi besitter som et iboende håp i det fiktive. 
 
Han lar seg på samme måte inspirere av nostalgisk science fiction, og av stablene med helende krystaller og vakre, polygone bergarter som hoper seg opp i salgsbodene på alternative livsstilsmesser. De er i seg selv flotte og vi knytter forventinger til dem, kanskje ikke så mye i håp om bedre helse over natten, men for å være bruddstykker av en større sammenheng vi ikke alltid forstår.
 
Med samme åpne iver fordyper Timothy Belliveau seg i mulighetene som nymotens digitale programmer og tredimensjonale utskriftsversjoner tilbyr hans tusenårige fagkompetanse. De klarer så langt ikke å reprodusere det historiske og enestående i håndverket. Maskinen i seg selv kjenner ikke tradisjonen som sin egen. Resultatet har kommet til å bli en teknologisk modifisert og standardisert estetikk vi kjenner som en identitetsmarkør for vår egen tid. Men nye verktøy skaper også ny geometri, nye tegn, og nye former for forståelse. 
 
Tittelen ‘This could have been an email’ viser til følelsen vi alle har kjent på, og særlig det siste året, av at vi møtes mindre og søker stadig mer innhold på nettet. Denne prosessen stiller spørsmål ved når og hvorfor vi faktisk trenger å være  tilstede fysisk?  Vi kan jobbe hjemmefra, og søke new age velvære virtuelt. I økende grad tilbys vi også å erfare billedkunst uten å oppsøke galleriet. Henvisning til science fiction-forestillinger spinner ut av dette spørsmålet – hvis flere ting blir digitale, hvordan vil verden se ut?
 
Timothy Belliveau bygger bro mellom historiske og fremtidige kunsttradisjoner på jakt etter sitt eget innhold som arvtaker, formgiver og utforsker.
 
Selv er han i sitt arbeide inspirert av kunstnere som Virginia Lee Montgomery, Simon Starling og Takeshi Murata.
 
Det er også nærliggende å sammenlikne ham med Samuel Beckett. I all sin kunst og iboende rikdom fremstår de enkelte, enestående objektene med all sin kunst allikevel etterlatte og ensomme i utviklingen, mens de venter på en ny sammenheng.
 

Æsa Björk
 
Æsa Björk er islandsk, men har bodd og arbeidet i Norge siden 1997. I tillegg til å være en av stifterne av, og primus motor gjennom alle år for S12 Galleri og Verksted, har hun gjennom sin karriere også gjort seg bemerket som en egenartet og ettertraktet kunstner. I sin disiplin av glasskunsten er hun uten tvil en av de ledende på verdensbasis. I 2018 vant hun juryens førstepris og hoveutmerkselse i forbindelse med den meget prestisjetunge utstillingen Toyama International Glass Exhibition, i Toyama, Japan. I 2019 deltok  Æsa Björk i gruppeutstillingen Diversity for Peace under den internasjonale kunstbiennalen i Venezia gjennom det kjente Karuizawa New Art Museums arrangement i byen. Fra og med 2020 ble hun innvilget et ti-årig arbeidsstipend fra Norsk Kulturråd. I løpet av høsten 2021 skal hun delta med nytt arbeid i bransjens viktige utstilling Passage @ The Byres, i Skottland, og i skrivende stund planlegger hun også en soloutstilling i Shanghai Museum of Glass, som skal åpnes i 2022. 
 
Æsa Björk arbeider ofte med store glassobjekter som hun gjerne inkluderer i sammensatte installasjoner. I kombinasjonen mellom glass og videoarbeid har hun i tidligere verk uttrykt ulike måter å erfare tid på, som gjennom hele tilstander i et liv, eller i det kortvarige øyeblikket som kanskje kun etterlater et fnugg av ettertid. Fysiologiske og kliniske studier ligger bak mange av hennes kunstverk. Selv om hennes kunst er av glass, er mennesket hennes viktigste materiale. Gjennom ulike tilnærminger studerer hun vår anatomi for å forstå hvordan vi henger sammen, og hvordan vi er.  I mange arbeider bruker hun seg selv som modell. 
 

Fractures 
 
I den berømte britiske kunstneren Damien Hirsts bemerkelsesverdige arbeid Mother and Child (divided) fra 1993, viser superstjernen bokstavelig talt et tverrsnitt av en hel ku og hennes kalv nedlagt i formalin i fire separate akryl og ståltanker. Hvor mye handler dette arbeidet om kua og kalven? 
 
Æsa Björks sammensatte kunstverk i  serien Fractures, som ble påbegynt i 2017, viser en tredimensjonal scan av en kvinnekropp liggende på kne og gjengitt i glass. Arbeidet i to deler består av en skulptur som viser fragmenter av et skjelett holdt oppe og sammen i et spinkelt rammeverk, og et bilde som minner om et røntgenfoto av den knelende kvinnen. I dette ser vi også en serie linjer som til sammen danner 31 vertikale utsnitt av anatomien.
 
Hirst og Björk har noe til felles. Både Mother and Child (divided) og Fractures er to tilsynelatende kliniske analyser i montasjer og fremstillinger som vi kunne forvente å finne på et naturhistorisk vitenskapsmuseum, snarere enn i et kunstgalleri. Begge forsøker å se inn i sine objekter. Men der Hirsts studie av kua og kalven i formalin tolkes til å handle om mor og barn relasjoner, gjerne i en katolsk begrepsforståelse, snakker Æsa Björks selvportrett i glass og fragmenter direkte til oss og om oss.
 
Hva består kunsten hennes i? I bildet ser vi umiddelbart en meningsbærende helhet som er kvinnens kropp. Vi leser denne, som i en utskrift, gjennom alle snittene som skjærer gjennom henne vertikalt og uten hensyn til menneskekroppens kurver og former. I disse feltene blir vi oppmerksom på overgangene, fra en del av kroppen til et annet. Slik er vi satt sammen. Vi er sammensatte. Går vi nærmere finner vi i glassets overflate en myriade av små fragmenter og kryssende linjer som danner polygone strukturer i et nettverk som dekker hele kvinnekroppen. Som om vi så hudcellene hennes på nært hold. Disse tynne, skjøre linjene i overflaten knytter henne sammen i et umulig puslespill. Samtidig danner de riller i glasset som spor etter nervetråder i et spindelvev, som masker i et garn eller som tegninger i et fingeravtrykk. Dette gjør henne annerledes. Som alle, men ikke som andre.
 
I skulpturen finner vi figurer som forestiller snitt av kroppen, gjennom ryggvirvel og ribben, og som sett i en tomografi. I sin utstilte form fremstår de neste som abstraherte elementer av en større, men fraværende skulptur, og vi blir oppmerksom på det såkalte negative rommet rundt dem. Vi ser etter det som mangler. Et stillas med koblinger av horisontale og vertikale tynne glassrør bærer knoklene og kroppsdelene oppe, som om de står av egen kraft, eller svever i løse luften. Glasstengenes nettverk minner oss om de skjematiske feltene som delte bildet i sektorer. Vi kan også i skulpturen studere de enkelte bestanddelene i hva vi samtidig kjenner som selve kjernen i vår egen helhet. Skjelettet. Glassrørene med sine koblinger, som linjene og feltene i bildet, antar sin egen skjønnhet og formidler en nesten usynlig, men likevel systematisert forgrening av funksjon i mobilitet og støtte. Som om det ikke kunne ha vært skrudd sammen på noen annen måte.
 
Det er det mesterlige i det skjøre vi beundrer i Æsa Björks kunst. Den knelende kvinnekroppen med sine knokler kunne vært hvem som helst. I kunsten ser vi henne som et menneske. Skulpturen som bildet viser oss hvordan våre enkelte lemmer og bestanddelere griper inn i hverandre og finner støtte gjennom en tilnærmet usynlig dialog bestående av umulige kombinasjoner i grensesnittet mellom kryssende linjer. Slik har vi det også med hverandre, mellom oss. Vi møtes i dette feltet. 
 
På denne måten nærmer Æsa Björk seg også renessansens humanisme, hvor hun plasserer nettopp oss i fokus for et inngående studium, for i vårt eget bilde å finne en større sannhet. Som Leonardo gjorde.
 
1som/1het (lonely/unit)
 
an exhibition about science fiction, humanism, and contemporary loneliness in glass.
 
The 30th of April 2021, S12 Gallery and Workshop is proud to open our new exhibition entitled 1het/1somhet (Unit/Loneliness). In this we want to show works by artists related to S12 who in very different ways use professional skills and digital tools in the face of abstraction, open-ended questions and unknown territories.
 
Art is science backwards. Where academia selects an object to dissect in order to study its individual components, art does the opposite. A new whole emerges by a series of fragments, from which  new beauty and new sustainable content is created.
 
In this exhibition, we want to promote artists who both master the traditional craft of a  thousand year old discipline, while at the same time participating in the purely visionary through active interest in, and application of new technologies.
 
Overall, the exhibition investigates the relationship between contemporary loneliness in all our accumulated integrity and uncertain bonds in new interfaces. The individual works of art explore how we as individuals, and through our carefully crafted individuality, nevertheless form part of an expanded dialogue in the site specific and geographical, in the experienced or emotional and in the physical, embodied. All the works seek either to reveal these relationships, or to establish them.
 
Main exhibitors will be Canadian Timothy Belliveau and Icelandic Æsa Björk. Both are affiliated with S12 Gallery and Workshop on a regular basis, and have worked together through large parts of the difficult Covid epidemic. Nevertheless, they are also very different.
 
Other artists who will be represented in the exhibition with works from our unique collection will be: Ida Wieth, Verena Schatz, Ingrid Nord and Emma Baker.
 
Timothy Belliveau
 
As an artist Timothy Belliveau primarily works with glass, ceramics and 3D-software. He combines through these materials and methods handmade sculptural elements with prints, formats and reproductions made at the computer. His interests lie both in the classical roots of the art of glassblowing, all the way back to the greco-roman tradition, and within the very latest and contemporary. 
 
As a craftsman he stands on the shoulders of the several thousand year old tradition that glass blowing represents, in respect and admiration for the capacity to create beauty that surpasses the sum of its parts. Silicon and sand become a vessel. As an artist, however, he also uses new tools and establishes new formats in his search for meaning.
 
The process is therefore reciprocal.  Timothy Belliveau works simultaneously with a steady hand in the traditional and with exploratory improvisation in the innovative.
 
This could have been an email
 
In the workshop the artist makes elegant objects that are impressive in their own right. Flower vases, for example, and why not. Attractive elliptical articles to behold. His colors are brilliant and characteristic. In order to understand them better, or for the mere fun of it, and by way of adding  content to his pieces beyond the mere functional or pleasing, he later introduces these individual artworks into maquettes that resemble utopian cityscapes. The proportions are distorted.  Turned upside down the beautiful vase all of a sudden becomes an architectural component in a futuristic urban plan, as we used to see them imagined in the movies. Along the same lines we find Timothy Belliveau’s delicately crafted vessels and glass art photoshopped in to non existing digitally manipulated and slightly surreal interiors or garden motifs, that will never even come to exist other than as an alluring photo in a magazine, at instagram, or as an aspiration for a better life for the gullible few.
 
‘This Could Have Been an Email’ refers to a common feeling particularly during the last year in which we meet less and use online content more. It questions what we need to be physically present for, which we ask in daily work, in new age wellness, and increasingly in the visual arts. Reference to science fiction worlds spin out of this question – if more things become digital what will the world look like?
 
It is as if the artist in his craft has found the source to an inexplicable wealth not compatible with any contemporary currency, and as such inconvertible. The creativity in this framework seems inevitably assembled or staged, as if the artist is expressing a loss, or a sense of  bereavement. Studying the many unique and astonishing objects of art through history, we find that they all carry the same testimony. Our ability to create far exceeds what we otherwise achieve in our lives or as a society, where we often fail and leave a trail of disarray behind. It is at the same time encouraging to contemplate that the noble tradition of the art of glassblowing undertakes the responsibility as construction beams and acts as skyscrapers in Timothy Belliveaus utopian city plans and virtual surroundings. As if he integrates our artistic capability as an inherent hope into the fictitious core. 
 
He is similarly inspired by  nostalgic scenes of science fiction, and by the stacks of healing crystals and beautiful, polygonal rocks that pile up in the stalls at alternative lifestyle fairs. They are in themselves, and by their extraterrestrial shapes and colours attractive. We also invest our secret expectations in them. Perhaps not so much in the hope of love, or improved health overnight, but for being fragments of a larger context we do not always understand.
 
With the same open minded eagerness, Timothy Belliveau immerses himself in the possibilities that contemporary digital programs and brand new three-dimensional print versions offer his multiple millenium year old professional expertise. Since the machinery does not recognize the tradition as its own, the result has so far been inadequate, in a  technologically modified and standardized aesthetic we know as an identity marker for our own time.  But new tools also create new geometry, new characters in a new syllabus, and consequently new forms of understanding. 
 
Timothy Belliveau bridges in glass and print our historical and future art traditions in search of his own content as heir, designer and explorer.
 
He personally draws inspiration from artists such as Virginia Lee Montgomery, Simon Starling and Takeshi Murata.
 
It is also relevant to compare him to  Samuel Beckett. In all their inherent beauty and claim to art, the unique and individual objects all appear as left behind, waiting for a new context.
 
Æsa Björk
 
Æsa Björk is Icelandic, but has lived and worked in Norway since 1997. In addition to being one of the founding members, and the heart and soul of S12 Gallery and Workshop ever since the opening in 2007, she has throughout her career also made a name for herself as a unique and sought after artist. In her particular artistic techniques, she is without a doubt an international reference. In 2018, she won the jury’s first prize and main award in connection with the very prestigious exhibition Toyama International Glass Exhibition, in Toyama, Japan. In 2019, Æsa Björk participated in the group exhibition Diversity for Peace during the international art biennial in Venice through the famous Karuizawa New Art Museum’s event in the city. As of 2020, she was granted a ten-year work grant from the Norwegian Arts Council. During the autumn of 2021, she will participate with new work in the renowned exhibition Passage @ The Byres, in Scotland, and  she is also planning a solo exhibition in the Shanghai Museum of Glass, which will open in 2022.
 
Æsa Björk mostly works with larger glass objects, which she often integrates into complex installations and contexts. Many of her works are based on scientific physiological and clinical studies. Combining glass and video, she has in previous works expressed different ways of experiencing time, as in constant states of mind throughout the span of a life, or passing moments that  only leave a shred of posterity behind it’s flicker. Although her art is made of glass, her most important material is the human. Through various approaches, she studies our anatomy to understand how we are assembled, and how  we truly are. Many of her works are also modelled on herself.
 
Fractures
 
In the renowned British artist Damien Hirst’s famous work Mother and Child (divided) from 1993, the superstar literally shows a cross section of an entire cow and her calf soaked in formaldehyde in four separate acrylic and steel tanks. To what extent is this work really about the cow and the calf?
 
Æsa Björk’s composite work Fractures, from 2017 shows a three-dimensional scan of a woman’s body lying on her knees and reproduced in glass. The artwork with its two units consists of a sculpture showing fragments of a body with its skeleton held up, and together in a delicate framework, and a picture reminiscent of an X-ray photo of the kneeling woman. In this image we also see a series of parallel lines that divides the woman’s anatomy into  31 vertical sections.
 
Hirst and Björk have something in common. Both Mother and Child (divided) and Fractures are two apparent clinical studies displayed through representations that we might expect to find in a natural history science museum, rather than in an art gallery. Both artists aspire  to see through, or even penetrate their objects. But where Hirst’s study of the cow and the calf in formaldehyde is interpreted metaphorically, about mother and child relationships within a Catholic understanding, Æsa Björk’s self-portrait in glass and fragments speaks directly to us, and about us.
 
What does her art consist of? Observing the image, we immediately establish an understanding of a woman’s body. Although we read this as if it was a printout, through all the dividers that cut through her vertically and without regard to the curves and shapes of the human body, we see her as a whole. In these individual fields we become aware of the transitions, from one part of the body to another. This is how we are assembled. We are complex. Upon closer inspection, we also find a myriad of small fragments and intersecting lines in the surface of the glass, that form polygonal structures in a subtle network covering the entire female body. As if we studied her skin cells up close. These thin, fragile lines on the surface tie her together in an impossible puzzle. At the same time, they leave fine scratches in the surface of the glass as nerves in a cobweb, like stitches in a yarn, or traces of a fingerprint. This makes her different. Like everyone else, but not like others.
 
In the sculpture we find elements of glass modeled to represent fragments of a body with its rib cage and the vertebrae in a spine. They appear, exhibited in such a way, as abstract elements of a larger but absent sculpture. Looking for the missing parts, we become aware of the so-called negative space around them.  A subtle scaffolding of interconnected, horizontal and vertical transparent glass tubes, carries the fragments of bone, as if they were free standing, or floating in thin air. The network of glass and rods reminds us of the schematic fields that also divide the image into its sections. We can similarly in the sculpture study the individual components of what we recognize as the very core of our own constitution. The skeleton. The glass tubes with their junctions, like the lines and fields in the image, assume their own beauty and convey an almost invisible, yet sophisticated distribution of function in mobility and support. As if it could not have been assembled in any other way.
 
It is the overwhelming strength of fragility we celebrate in Æsa Björk’s art. The kneeling female body with its bones and curves could be anyone. In art we see her as a human being. The sculpture as the image shows us how our individual limbs and constituents intertwine and find support through an almost invisible dialogue consisting of impossible combinations at the interface between intersecting lines. This is how we all are, and interact, between ourselves. We meet in this field.
 
In this way, Æsa Björk also approaches the humanism of the Renaissance, where she positions us at the very center of an in-depth study, in order to find a greater truth in our own image. As Leonardo did.
19 Feb

Vestlandsutstillingen 2021

Kurator

Heidi Bjørgan

Utstilling

Kristina Aas / Karina Presttun, Kristin Austreid, Æsa Bjørk, Helene Førde, Mona Orstad Hansen, Tina Jonsbu, Tom Kosmo, Gabriel Johann Kvendseth, Cato Løland, Irene Nordli, Tovelise Røkke-Olsen, John K. Raustein, Siri Ekker Svendsen, Kristin Tårnesvik, Brynhild Grødeland Winther

Jugendstilsenteret & KUBE, ÅlesundKunsthuset Kabuso, ØysteseKunstgarasjen, BergenKunsthall Stavanger
19 februar – 14. mars8. mai – 6. juni27. august – 19. sept7. -31. oktober

«Viss du skal lage ein langfilm, er alt du treng 70 idear,» hevdar den amerikanske filmregissøren, kunstnaren og skodespelaren David Lynch (f. 1946). Han er mest kjend for filmar som Eraserhead (1977), The Elephant Man (1980), Blue Velvet (1986) og Mulholland Drive (2001), samt fjernsynsserien Twin Peaks. Å måle seg med Lynch er det ingen som kan, men eg finn det likevel interessant å trekke parallellar mellom det visuelle filmspråket hans og tilnærminga han har til det å lage, film og mine eigne prosjekt som kurator ­– i dette høvet som kurator for Vestlandsutstillingen (VU) 2021.

Det er fri innsending til VU, og som kurator fekk eg ikkje berre 70 tilsendte idear å ta stilling til, men nærare 1000. Til VU 2021 kom det nemleg inn 311 søknader, som til saman inneheldt bortimot 1000 verk eller prosjekt. I prosessen med å velje ut, har eg vore oppteken av å finne fram til verk som kan setjast i scene slik at utstillinga får ei underfundig og sær stemning lik den vi finn i ein Lynch-film. Stemningar knytt til merkelege og draumeaktige scenar, eller sensuelle og forførande. Tvitydige stemningar der venleik og uhygge går hand i hand. Under ei perfekt overflate lurer gjerne død og elende, samstundes som noko rørande og vakkert kan gøyme seg i noko som ser forderva og øydelagt ut.

Eg har laga ei liste med stikkord som besøkande på VU 2021 kan ha med seg i møtet med kunstverka:

disiplin, endring, fiksjon, forsking, fortaping, grotesk, handverk, historie, kjenslevar, kontroll, kropp, materialitet, meditativ, minne, natur, nitid, nøysemd, perfeksjon, presisjon, rørsle, sakn, sanseleg, sensuelt, skjørt, sorg, tid, taktilitet, tolmod, tilbakeblikk, uperfekt, undermedvit…

Desse stikkorda opnar for mange ulike assosiasjonar, stemningar og forteljingar. VU 2021 gjev ingen fasitsvar, men kan lesast som ei open forteljing sett saman av mange parallelle forteljingar. 16 kunstnarar med til saman 29 verk er med. Kvart av desse verka er unikt og rommar si eiga historie, men gjennom å bli plassert i ei utstilling saman med andre verk blir meininga forsterka eller endra. Dette spelar eg medvite på i måten utstillinga blir utforma på. Eg ønskjer at verka skal bidra til at nye historier blir skapt gjennom korleis dei blir monterte. Ingen av dei 6 visningsstadene som VU 2021 skal til er like, og difor vil nye historier oppstå frå stad til stad. Ikkje minst fordi kvar einskild utstillingsgjest også er ein aktiv medskapar.

Heidi Bjørgan, kurator

Bergen 1. desember 2020

27 Aug

Art’s New Natures Digital Dynamics in Contemporary Nordic Art

Art’s New Natures is an online exhibition of art by internationally recognized Nordic artists that, through different media for online access and presentation, address current challenges for art’s place, meaning, and role in a world of rapid inter-existential changes.
Interview videos
The artists explain their creative process in interview videos, and how technological communication platforms bring opportunities to reach a broad international audience that physical art spaces do not. But this also requires them to consider how the nature of their art can be “democratic” in relating across cultures and reflecting the complex state of the world.
About
Art’s New Natures highlights how art responds to recently changing modes of human existence with social distancing and shifting realities of commonplaces and public culture. In climates of uncertainty, lockdown, assembly bans, the exposing of social inequities, and physical distancing, art evolves with lesser ties to the ‘art object’ and with a greater emphasis to the experience of art under the conditions of distance. Especially through digital expressions, we see how art explores new modes of proximity through storytelling and takes advantage of connective capacities of global and digital infrastructures for affecting and upholding human inter-relationships and social imaginaries. Art reworks experiences of nearness and distance, what it means to be closely connected or far apart. The artworks in this exhibition emerge in response to contemporary modes of interconnected existence, adaption, difference, and meaning making through hybrid spheres of shared concern and resistance.
Streaming Museum
The exhibition is presented at StreamingMuseum.org, which since its launch in 2008 has presented programs of art and world affairs in public spaces and venues around the world, and on its online platform. “In the current world crises where the internet is essential for education, business, cultural and personal communication, it’s helping sustain artists’ livelihoods and more artists are recognizing new possibilities of visibility for their art,” said Nina Colosi, Streaming Museum founder and co-curator of the Art’s New Natures exhibition with Tanya Ravn Ag.
Publication
Digital Dynamics in Nordic Contemporary Art
The program evolves on the basis of the publication Digital Dynamics in Nordic Contemporary Art (Intellect, 2019) edited by Tanya Ravn Ag. From a globally connected Nordic perspective, the book examines how the digital and contemporary art co-evolve because digital technology and culture change the life worlds, imaginations, and tools of artists, the conditions for art’s production and distribution, and artists’ sense of agency and capacity to affect the world and tackle current urgencies. The program is the last chapter in the dissemination series Digital Dynamics: New Ways of Art on how contemporary art is changing with the digital through new environments, new modes of making, new kinds of representations, and new natures in art.
Digital Dynamics: Art’s New Natures is presented by Streaming Museum and curated by Nina Colosi and Tanya Ravn Ag. It is supported by Nordic Culture Fund and the Nordic Council of Ministers.

BullseyeGlass, EEG, Glass, Installation, Pål Hoff, S12, Sculpture, ShieldII, Tinna Thorsteinsdottir, Video, aesabjork, transducerspeaker
https://www.streamingmuseum.org/aesa-bjork Photo: Pål Hoff