26 May

Eg er ein bison i glassmagasinet

Et utdrag av kunstanmeldelsen skrevet av Brynhild Grødeland Winther for magasinet Kunståndverk publisert 26.mai 2021

Æsa Bjørk,  Fracture . Foto: S12
Æsa Bjørk, Fracture. Foto: S12

Arbeida til Æsa Bjørk treff meg derimot midt i ryggsøyla. Ikkje berre fordi eg blir bevisst min eigen kropp i rommet, som om eg var ein bison i eit glassmagasin. Men òg fordi både dualiteten og likskapen mellom kropp og glas blir så påfallande. Montert i tynne glasrøyr, ser eg stykker av glas, støypt etter 3D-printa former frå ei kroppsskanning. Mennesket si måte å prøve å forstå oss sjølv i verda er både skjør og mangelfull, eller fragmentert.

Den indiske yogien Sadhguru snakkar ofte om korleis intellektet er skarpt, og difor blir brukt til å dissikere ting, i forsøket på å forstå. Men når ein dissikerar, ender ein jo òg opp med å kutte ting i småbitar og øydeleggje det. Eller som lingvisten Noam Chomsky snakka om i ei av sine forelesingar; ein forstår ikkje verda gjennom språket, men gjer den forståeleg gjennom ord. Og for å gjere ting forståeleg, ender ein ofte opp med å redusere vekk mesteparten av det som eigentleg seier noko om fenomenet. I verket framfor meg, har mesteparten av delane etter scanninga blitt fjerna. Ein står att med fragment som kan kjennast att som kropp, utan at dei viser heile forma. Heilskapen oppstår i hjernen der ein fullfører manglane i det ein ser.

“Eit filter som kan vere skjørt som glas, men likevel så tett at ingen andre kan kome inn på innsida. Uansett kor hardt ein prøver.”

For meg blir Bjørk sine verk ikkje berre ei studie av menneskekroppen, men òg ei studie av mennesket sine forsøk på å forstå verda, og seg sjølv. Men kven er ein, om ein tek seg sjølv ut av verda? Ut av kontekstane ein inngår i. Om ein studerar seg sjølv utan alle potensielle forventningar. Utan alle tilbakemeldingar frå andre. Når ein ser seg sjølv frå innsida av huden. For sjølv om alle sansane er retta utover, oppstår forståinga på innsida. Og slik blir hud eit slags glas mellom «eg» og «verda utanfor». I dette ligg det kanskje ei slags universell einsemd; ein er alltid åleine inni seg sjølv, og kan aldri fullstendig dele noko med andre, fordi det finst eit lag imellom. Eit filter av hud, ord og sansar. Eit filter som kan vere skjørt som glas, men likevel så tett at ingen andre kan kome inn på innsida. Uansett kor hardt ein prøver.

Eg omtalar ofte digitale dingsar som eksistensielle protesar. Heile verda blir ei glatt flate ein sveipar seg forbi. Og så går det opp for meg at desse overflatene, kor ein prøver å kome nærare verda, er laga av glas. Dei digitale protesane skapar ei distanse mellom eg og verda, på same tid som ein kanskje trur at ein kjem nærare noko. I ei tid kor ein ikkje skal ta på dei same objekta som andre, blir glaset ei enno tettare hud mellom eg, og verda.

Æsa Bjørk,  Fracture . Foto: S12
Æsa Bjørk, Fracture. Foto: S12
Æsa Bjørk,  Fracture . Detalj. Foto: S12
Æsa Bjørk, Fracture. Detalj. Foto: S12

På veggen heng eit anna verk av Æsa Bjørk. Her har den same kroppsskanninga blitt sandblåst i glas. Tynne linjer dannar eit nettverk i den blanke overflata. Som eit edderkoppnett ein er fanga i, eller vegkart over alle vegar ein har gått gjennom livet. Alle vegar og omvegar som har ført kroppen til det rommet ein er i her og no. Kroppen i glasflata liknar eit fjell. Eit indre grunnfjell. Bak kroppen er det tynne strimler av ljos. Strekar som indikerar kvar ein skal kutte, for å sjå tverrsnitt av anatomien. Kanskje må ein somme gonge fragmentere sitt indre, for å gjere det forståeleg.

14 May

The Body Remembers

Happy Gorilla Dance Company
The Body Remembers

14-15. Mai @ 20.00 (dørene åpner @ 19.30)
at RIMI/IMIR Scenekunst, Stavanger, Norway
TICKETS: MAY 14, MAY 15

NO (EN below)

Foreta en grundig kontroll av menneskets oppbygning: Hva finner du? Kjevene er bevæpnet med tenner, som ikke er annet enn tenger. Magen er ikke noe annet enn et destillasjonsapparat eller varmekammer; venene, arteriene og faktisk hele det vaskulære system er rett og slett hydrauliske rør; hjertet er en pumpe; innvollene er kun filtre og sikter; lungene er et par belger; og hva er musklene om ikke et system av kabler og tau. Og så videre. (Giorgi Baglivi, De praxi medica, 1696).

Før Baglivi sammenlignet filosofen Rene Descartes kroppen med et urverk (eller en automaton), og etter hvert festet tanken seg om at kroppen ikke bare var mekanisk i seg selv, men også del av et større samfunnsmaskineri. Støv og skitt blir jevnlig rensket ut, gamle deler byttes ut med nye, og maskineriet kan dermed til enhver tid framstå som mer eller mindre skinnende blankt og velfungerende. Slik har ideen om kroppens maskinelle natur, med alle dets implikasjoner, fått dominere de siste hundreårene. Men hva med alle de andre historiene, fra alle tusenårene før? La oss si at maskinen begynte med hjulet, noen satte det i bevegelse, og siden har det rullet raskere og raskere. Er det fortsatt mulig å bremse før vi treffer kanten? 

Helt likegyldig til tanker om mekanisk bevegelse, strømmer blodet gjennom årene, den eneste utemmede natur som er igjen i kroppen (i den forstand at vi ennå ikke kan erstatte det), den livsviktige væsken som ikke bare bærer i seg sporene fra den første begynnelsen, men også diffuse minner om alle de andre historiene fra menneskehetenes eksistens, tilbake til paleolittisk tid og enda lenger. Er det kanskje mulig å frigjøre oss fra maskineriets begrensninger og tvang, ganske enkelt ved å lytte til fortellinger fra tider da kroppen enda var en del av naturen, og ikke dens herre? Ville det kanskje gjøre kroppen mer – menneskelig?

Støttet av: Norsk Kulturfond, Fond for lyd og bilde og Bergen Kommune. 

Co-produsert av: Rimi/Imir Scenekunst, Stavanger, og BiT Teatergarasjen, Bergen.

EN

Examine carefully the physical economy of man: What do you find? The jaws are armed with teeth, which are no more than pincers. The stomach is nothing but a retort, or heat chamber; the veins, the arteries and indeed the entire vascular system are simply hydraulic tubes; the heart, a pump; the viscera (intestines), nothing but filters and sieves; the lungs, a pair of bellows; and what are the muscles if not a system of cables and ropes. And so on. (Giorgi Baglivi, De praxi medica, 1696).

Before Baglivi the philosopher and scientist René Descartes compared the body to a clockwork (or an automaton), and eventually the idea settled that the body was not only mechanical by itself, but part of a larger social machinery. Dust and dirt are regularly cleaned out, old parts replaced with new ones, all in order to make the machinery appear to be shiny and well functioning. In this way the idea of the mechanical nature of the body, with all its implications, has dominated the last centuries. But what about all the other stories, from all the millennia before? Let’s say the machine started with the wheel, someone set it in motion, and since then it has rolled faster and faster. Is it still possible to slow down before we hit the edge? To exist as a non-mechanical entity?

Completely indifferent to thoughts of mechanical movement, the blood flows through the veins, the only untamed nature left in the body (in the sense that we can not yet replace it), the vital fluid that not only carries the traces from the very beginning, but also diffuse memories of all the other stories from the existence of mankind, back to Paleolithic times and even further. Is it perhaps possible to consider freeing ourselves from the limitations and compulsions of machinery, simply by listening to stories from times when the body was still a part of nature, and not its master? Would it perhaps make the body more – human?

Created half to rise, and half to fall;
Great lord of all things, yet a prey to all;
Sole judge of truth, in endless error hurled:
The glory, jest, and riddle of the world!
(Alexander Pope, An Essay on Man, 1734)

Participating artists:
Kjartan Andersen
Susanne Irene Fjørtoft
Roar Sletteland
Thomas Bruvik
Æsa Björk

Supported by: Norsk Kulturfond, Fond for lyd og bilde og Bergen Kommune.
Co-produced by: Rimi/Imir Scenekunst, Stavanger, og BiT Teatergarasjen, Bergen.