26 May

Eg er ein bison i glassmagasinet

Et utdrag av kunstanmeldelsen skrevet av Brynhild Grødeland Winther for magasinet Kunståndverk publisert 26.mai 2021

Æsa Bjørk,  Fracture . Foto: S12
Æsa Bjørk, Fracture. Foto: S12

Arbeida til Æsa Bjørk treff meg derimot midt i ryggsøyla. Ikkje berre fordi eg blir bevisst min eigen kropp i rommet, som om eg var ein bison i eit glassmagasin. Men òg fordi både dualiteten og likskapen mellom kropp og glas blir så påfallande. Montert i tynne glasrøyr, ser eg stykker av glas, støypt etter 3D-printa former frå ei kroppsskanning. Mennesket si måte å prøve å forstå oss sjølv i verda er både skjør og mangelfull, eller fragmentert.

Den indiske yogien Sadhguru snakkar ofte om korleis intellektet er skarpt, og difor blir brukt til å dissikere ting, i forsøket på å forstå. Men når ein dissikerar, ender ein jo òg opp med å kutte ting i småbitar og øydeleggje det. Eller som lingvisten Noam Chomsky snakka om i ei av sine forelesingar; ein forstår ikkje verda gjennom språket, men gjer den forståeleg gjennom ord. Og for å gjere ting forståeleg, ender ein ofte opp med å redusere vekk mesteparten av det som eigentleg seier noko om fenomenet. I verket framfor meg, har mesteparten av delane etter scanninga blitt fjerna. Ein står att med fragment som kan kjennast att som kropp, utan at dei viser heile forma. Heilskapen oppstår i hjernen der ein fullfører manglane i det ein ser.

“Eit filter som kan vere skjørt som glas, men likevel så tett at ingen andre kan kome inn på innsida. Uansett kor hardt ein prøver.”

For meg blir Bjørk sine verk ikkje berre ei studie av menneskekroppen, men òg ei studie av mennesket sine forsøk på å forstå verda, og seg sjølv. Men kven er ein, om ein tek seg sjølv ut av verda? Ut av kontekstane ein inngår i. Om ein studerar seg sjølv utan alle potensielle forventningar. Utan alle tilbakemeldingar frå andre. Når ein ser seg sjølv frå innsida av huden. For sjølv om alle sansane er retta utover, oppstår forståinga på innsida. Og slik blir hud eit slags glas mellom «eg» og «verda utanfor». I dette ligg det kanskje ei slags universell einsemd; ein er alltid åleine inni seg sjølv, og kan aldri fullstendig dele noko med andre, fordi det finst eit lag imellom. Eit filter av hud, ord og sansar. Eit filter som kan vere skjørt som glas, men likevel så tett at ingen andre kan kome inn på innsida. Uansett kor hardt ein prøver.

Eg omtalar ofte digitale dingsar som eksistensielle protesar. Heile verda blir ei glatt flate ein sveipar seg forbi. Og så går det opp for meg at desse overflatene, kor ein prøver å kome nærare verda, er laga av glas. Dei digitale protesane skapar ei distanse mellom eg og verda, på same tid som ein kanskje trur at ein kjem nærare noko. I ei tid kor ein ikkje skal ta på dei same objekta som andre, blir glaset ei enno tettare hud mellom eg, og verda.

Æsa Bjørk,  Fracture . Foto: S12
Æsa Bjørk, Fracture. Foto: S12
Æsa Bjørk,  Fracture . Detalj. Foto: S12
Æsa Bjørk, Fracture. Detalj. Foto: S12

På veggen heng eit anna verk av Æsa Bjørk. Her har den same kroppsskanninga blitt sandblåst i glas. Tynne linjer dannar eit nettverk i den blanke overflata. Som eit edderkoppnett ein er fanga i, eller vegkart over alle vegar ein har gått gjennom livet. Alle vegar og omvegar som har ført kroppen til det rommet ein er i her og no. Kroppen i glasflata liknar eit fjell. Eit indre grunnfjell. Bak kroppen er det tynne strimler av ljos. Strekar som indikerar kvar ein skal kutte, for å sjå tverrsnitt av anatomien. Kanskje må ein somme gonge fragmentere sitt indre, for å gjere det forståeleg.